Gjennomsnittsinvestoren

Når selv ikke profesjonelle fondsforvaltere som gruppe, med tilgang på Bloomberg Terminal og tilhørende tastatur, klarer å oppnå høyere avkastning enn markedet på lang sikt (Ferreira og Miguel, 2013), finnes det håp for oss privatpersoner med vanlig tastatur?

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at heller ikke at privatpersoner som gruppe klarer å slå markedet. En studie viser at Taiwanske individuelle investorer gjorde det 3,8 prosent dårligere i året enn markedet (Barber et al, 2008).

Årsaken til svake prestasjoner skyldes blant annet:

• Transaksjonskostnader
• Hyppig handel
• Lavt antall selskaper i porteføljen
• Selger vinner-aksjer, beholder taper-aksjer
• Påvirkning av media

Kurtasje og «spread»

Det mange oppdager – som regel etter at de har kjøpt sine første aksjer – er den dårlige starten man får som følge av kurtasjen (avgiften du betaler til megleren for å gjennomføre handelen).

Hvis du for eksempel kjøper aksjer for 1 000 kroner og betaler minstekurtasje på 29 kroner, begynner du med en negativ avkastning på 2,9 prosent før skatt.

Da du selger, må du betale ytterligere 29 kroner i kurtasje. Aksjen må ha steget med 5,8 prosent for i det hele tatt å gå i null.

Legg til «spread»-kostnaden (differansen mellom kjøp- og salgskurs) og eventuelt «valutaspread» for utenlandske aksjer, og det er ikke lenger vanskelig å forstå resultatet til våre taiwanske venner.

«Turnover»

Høye transaksjonskostnader skulle tilsi at vi gjør færre handler.

Det er ikke tilfelle.

Vi bytter ut aksjer minst like ofte som profesjonelle fondsforvaltere. Det er bare det at de gjør det med langt større volum, og dermed til mer fordelaktige priser.

Individuelle investorer har en gjennomsnittlig «turnover» på 75 prosent (Barber og Odean, 2001). Det betyr at investoren i gjennomsnitt beholder selskapet i porteføljen i 16 måneder.

Og det er i utgangspunktet ikke noe galt i det, om ikke statistikken hadde vist at hyppigere handel fører til større tap:

Grafen viser tydelig hvordan transaksjonskostnadene ødelegger for netto avkastning.

Så hvorfor handler vi aksjer så ofte?

Er det for underholdningens skyld?

Eller ren gambling? – I mars 2020 hadde Finanssans stor pågang i trafikk til sider om aksjer. Én grunn var selvfølgelig hjemmekontor, men jeg er overbevist om at hovedgrunnen var at «sports-bettingen» forsvant og man hadde «behov» for å satse pengene et annet sted.

Vi kan også skylde på markedsføring. For det kan jo hende at det er aktører som er tjent med at du kjøper og selger aksjer så ofte som mulig? 🤔

Godt dokumentert i atferdspsykologien, er først og fremst at det skyldes for høy selvtillit.

«Gjennomsnittsinvestoren slår ikke markedet, men jeg kommer til å gjøre det bedre enn gjennomsnittet.» Dette omtales som «bedre enn gjennomsnittet-effekten» (Alicke og Govorun, 2005).

I tillegg har vi «Dunning-Kruger-effekten»: Når vi har lite kunnskap og ferdigheter på et område, oppfatter vi oss selv som dyktigere enn det vi egentlig er (Kruger og Dunning, 1999).

Se bare på forskjellen i illustrasjonene over reell læringskurve og opplevd læringskurve:

Neste gang man innser at «dette forstår jeg ikke i det hele tatt», kan man bruke det som motivasjon til at man har gått fra å ikke vite hva man ikke vet, til å vite hva man ikke vet, som betyr at man faktisk har lært noe (dette ble dypt!).

Antall selskaper i porteføljen

Husker du hva som var den eneste måten å få gratis lunsj på?

Diversifisering.

I artikkelen om risiko så vi at jo flere forskjellige aksjer vi har i porteføljen, desto lavere blir risikoen. Og med 8-12 selskaper i porteføljen fjernet vi omtrent all selskapsrisiko, uten at forventet avkastning blir lavere.

Tar den gjennomsnittlige individuelle investoren imot gratis lunsj, som faktisk er gratis lunsj?

Nei.

177 010 investorer på Oslo Børs hadde i gjennomsnitt 3,46 aksjer i porteføljen (Che, Norli og Priestly, 2009).

Selger vinnere og beholder tapere

Frustrasjonen over å tape 1 000 kroner, overstiger gleden av å vinne 1 000 kroner. Vi foretrekker lavere sikker inntekt, enn høyere usikker inntekt (risikoaversjon).

Dette ble kjent etter at Kahneman og Tversky i 1979 utviklet prospektteorien. Og sammen med disposisjonseffekten (Shefrin og Statman, 1985) forklarer det hvorfor vi har en tendens til å selge vinner-aksjer og beholde taper-aksjer.

Det positive er at med økt kunnskap og erfaring, så svekkes denne effekten og vi blir hakket dyktigere investorer.I hvert fall flinkere enn den gjennomsnittlige investoren!