Obligasjoner for nybegynnere

I denne artikkelen går vi gjennom det du bør kunne om obligasjoner. Det inkluderer:

• Illustrasjon på hvordan obligasjonsmarkedet fungerer
• Hvordan du kjøper og selger obligasjoner
• Risikoen involvert
• Prising av obligasjoner
• Beregning av YTM (med nedlastbar Excel-mal)

Hva er obligasjoner?

Obligasjoner er gjeldsbrev som kan omsettes. Det er et bevis på at låntaker skylder långiver penger.

Kapitalinnhenting via obligasjoner er et alternativ til banklån og aksjeemisjoner, og blir tatt i bruk av blant annet stater, banker, kredittforetak og selskaper. Til forskjell fra sertifikater, har disse lånene løpetid på over ett år.

Første- og annenhåndsmarkedet

Det er handel i førstehåndsmarkedet som gjør at utstederen får inn penger.

Obligasjonene blir lagt ut på auksjon (eller fast pris), med informasjon om blant annet lånebeløp, kupongrente og løpetid. Kjøperne er som regel aksje- og pensjonsfond, banker, forsikringsselskaper og sentralbanker. For statsobligasjoner må man være godkjent primærhandler.

Etter kapitalinnhentingen i førstehåndsmarkedet, kan de fritt omsettes i annenhåndsmarkedet. Det gir investorene muligheten til å realisere investeringen på et tidligere tidspunkt enn forfallsdatoen.

Her er det markedet som bestemmer verdien på obligasjonene. Prisen varierer ut ifra rentenivå og markedssituasjon. For eksempel kan prisen på obligasjonen bli lavere enn pålydende dersom markedsrenten øker (lavere pris kompenserer for lavere obligasjonsrente).

Enkelte obligasjoner av allmenn interesse blir listet på børs, men det vanligste er at kjøp og salg skjer såkalt «OTC» (Over-the-counter). Det innebærer at man gir beskjed til meglerhuset eller banken at man ønsker å handle obligasjonen, hvor da megleren legger ordren inn i systemet.

Illustrasjon på obligasjonsmarkedet

Hvordan kan jeg kjøpe og selge obligasjoner?

Mesteparten av handelen skjer «OTC» – du ringer megleren i banken eller meglerhuset og tar det derfra.

Problemet er at minstebeløpet for kjøp av obligasjoner er relativt høyt. Laveste pålydende, som er prisen obligasjonen opprinnelig blir solgt for, er som regel 500 000 kroner. Det er et beløp som kanskje oppnåelig for enkelte småinvestorer, men det å kun ha én obligasjon innebærer høy usystematisk risiko (unntak for solide statsobligasjoner).

Det vanligste er derfor at man investerer i obligasjoner gjennom kombinasjonsfond eller rene obligasjonsfond. Se for eksempel oversikt over KLPs rentefond her.

Risiko

Det er tre typer risiko som er viktig å kjenne til før du investerer i obligasjoner:

Kredittrisiko

Hvis du kjøper en obligasjon som skal beholdes til forfall, er du upåvirket av markedets verdisvingninger. Det eneste du bryr deg om er at du får tilbake pengene samt renter underveis. Risikoen for at lånet blir misligholdt kalles for kredittrisiko.

Dersom selskapet går konkurs, har obligasjonseiere (kreditorer) mulighet til å få igjen hele eller deler av lånet, avhengig av prioritetsrekkefølgen i boets midler. Det er i motsetning til aksjonærer i selskapet som mister alle aksjene sine.

Fra stat til «søppel»

Norske statsobligasjoner anses å ingen kredittrisiko. I motsatt ende har vi «junk bonds», eller «søppelobligasjoner» (omdøpt til det koseligere begrepet «high-yield bonds»). Obligasjoner i denne kategorien har høyest risiko for misligholdelse av lånet, og derfor også høyere rente.

Kredittrisikoen kan variere i løpet av låneperioden. Det kan for eksempel være at utstederen av obligasjonen får lavere eller høyere kredittrating som følge av endringer i risikoen for misligholdelse av lånet.

Markedrisiko

Obligasjoner har generelt sett lavere risiko enn aksjer ettersom de har mindre verdisvingninger (se artikkelen om standardavvik).

Handel av obligasjoner før forfallsdatoen gjør at avkastningen følger markedsverdien, som påvirkes av rentenivå og kredittverdighet. Dette kaller vi for markedsrisiko (eller renterisiko).

Hvis det utgis nye obligasjoner med samme risiko, men med høyere rente, vil prisen på tidligere utstedte obligasjoner bli lavere. Når du for eksempel kan få én prosent høyere kupongrente i tilsvarende verdipapir, må prisen kompensere for «tap» av renteinntekter. For lavere rente går effekten motsatt vei.

Durasjon

I fond beholdes ikke obligasjonene til forfall. Vi kan derfor ikke bruke «yield to maturity» (se forklaring under prising av obligasjoner) til å sammenligne obligasjonsfondene.

Det er her durasjon kommer inn. Den brukes som mål på markedsrisikoen, og sier noe om hvor mye prisen beveger seg når renten endres (det kan sammenlignes med Beta).

I prospektet kan det for eksempel stå at fondet har en gjennomsnittlig rentebinding, eller durasjon på 10 år. Det betyr at dersom renta øker med én prosent, vil prisen på obligasjonene reduseres med 10 prosent. Hvis durasjonen var 5 år, ville prisen blitt redusert med halvparten. Altså: høyere durasjon betyr høyere risiko.

Likviditetsrisiko

Likviditetsrisiko går på at det kan bli vanskelig å få solgt obligasjonene før forfall og til redusert pris.

Denne risikoen er vanligvis høyere for obligasjoner enn aksjer, ettersom obligasjoner har lavere omsetningsvolum og er mindre likvide.

Prising av obligasjoner

Rentenivå og kredittverdighet påvirker prisen på obligasjonene:

Ville du betalt like mye for en obligasjon med tre prosent årlig rente, hvis alternativet var å kjøpe en annen obligasjon med samme risiko og fire prosent årlig rente?

Eller obligasjoner utstedt av et selskap som i løpet av låneperioden har redusert risikoen for misligholdelse, og dermed fått en bedre kredittrating – alt annet likt, vil ikke verdien øke?

Obligasjoner omsettes for nåverdien av fremtidige diskonterte kontantstrømmer – som er nåverdien av renteinntekter og pålydende, med avkastningskrav som diskonteringsfaktor.

Og den finner vi med følgende formel:

Ved utstedelse av obligasjonene må obligasjonsrenten (kupongrenten), være lik eller nær avkastningskravet, kalt pari.

Dersom renten var vesentlig lavere enn avkastningskravet, ville ingen investorer være interessert i å kjøpe obligasjonen. I motsatt tilfelle, med høyere rente enn kravet, ville det betydd unødvendig høyere rentekostnader for selskapet.

Eksempel på beregning

• Pålydende: 100 kroner
• Låneperiode: 3 år
• Obligasjonsrente: 5 prosent årlig
• Markedsrente: 5 prosent

Det gir oss følgende nåverdi av årlig kupongutbetaling:

• Første året: 4,7619
• Andre året: 4,5351
• Tredje året: 4,3192
• Tredje året: 83,3838

Samt nåverdi av tilbakebetaling av pålydende:

Pris = 100

Markedsprisen er lik pålydende ettersom obligasjon- og markedsrenten også er lik.

Men hvis markedsrenten faller til fire prosent, blir markedsprisen høyere enn pålydende:

Pris = 102,8

Yield

«Yield» brukes gjerne som begrep på avkastningen på obligasjoner, og her finnes det flere varianter:

«Coupon yield» er obligasjonsrenten, eller kupongrenten. Den finner vi ved å ta årlig kupongutbetaling dividert med pålydende.

«Current yield» er avkastningen du får når markedsprisen og ikke pålydende legges til grunn: årlig kupongutbetaling dividert med markedsprisen.

Legg merke til at ingen av disse målene tar høyde for en eventuell differanse mellom pålydende og markedspris.

Hvis du for eksempel kjøper en obligasjon til 100 kroner, men pålydende er 50 kroner, betyr det at du får tilbakebetalt kun halvparten av pengene på forfallsdato.

«Yield to maturity» (YTM) er avkastningen vi kan forvente oss når vi kjøper obligasjonen og beholder den til forfall.

YTM tar høyde for differanse mellom pris og pålydende, i tillegg til at kupongutbetalingene reinvesteres til samme rente – vi får med rentes rente-effekten.

(YTM er internrenten som gjør at nåverdien av fremtidige kontantstrømmer er lik prisen.)

Formel:

Eksempel:

• Markedspris: 80
• Pålydende: 100
• År til forfall: 5
• Kupongrente: 5 prosent
• Utbetaling: årlig
• Årlig kupongutbetaling: 5

Cirka YTM = 9/90 = 0,1 = 10 %

Hvorfor «cirka»-YTM?

Formelen ovenfor kan gi et godt nok svar i eksamensoppgaver eller til enkel sammenligning, men 100 prosent nøyaktig er den ikke:

YTM skal som nevnt være internrenten som som gjør at nåverdien av fremtidige kontantstrømmer er lik prisen.

Prisen i eksempelet ovenfor er 80. Bruker vi 10 prosent som rente i formelen, ender vi opp med en nåverdi på 81,04 (en differanse på 1,04). Internrenten må da være høyere enn 10 prosent.

For å beregne nøyaktig YTM kan vi bruke «prøv og feil-metoden», eller enda enklere: «Range-funksjonen» i Excel.

Da finner vi ut at den nøyaktige renten er 10,32 %.

Klikk her for å laste ned mal i Excel.

Skatt

Obligasjoner verdsettes til pålydende, altså den opprinnelige verdien på verdipapiret, jf. Skatteloven § 4-15 første punktum.

Inntekter fra obligasjoner beskattes med 22 prosent. Det gjelder renteinntekter og gevinst eller tap ved realisasjon.